Denne sommeren ble tøffere enn jeg hadde trodd. Glede ble til sorg. Jeg takker min mann og aller nærmeste familie for all støtten. Ferien som fulgte på Møre og Romsdal med svigerfar og svigermor ble en viktig endring av kurs og tanker. Du har kanskje opplevd det selv. Når man er i sorg og møter mennesker som har opplevd mye vondt, hva som blir sagt og gjort er det som får livet til å gå videre, ikke i samme tralten, man lærer alltid noe nytt. Dette lærte jeg denne gangen. Denne sommeren.

Svigerfar er 79 år. Han sitter i rullestol. Det har han gjort siden han var 36 år. Sist han var på Sunnaas sykehus for legesjekk hadde han lungekapasitet og styrke som en på 35 år, som IKKE sitter i rullestol. Han startet å pigge Birken da han var 65 år, sitt siste renn hadde han som 71- åring. Å pigge Birken for Karl Henrik er å sitte på kjelke og komme seg frem med staver uten hjelp. 54 kilometer over fjellet. For han er det helt essensielt å trene, tre til fire ganger i uka. Det har han gjort siden han skadet seg. Interessen for ispigging, langrenn og aking førte til både OL og VM medalje. Han er definitivt typen som fullfører målet når det er satt. Den unike evnen til å se for seg hva man ønsker og gjennomføre det ble tydeligere for meg denne sommeren.

Jeg var ikke i god form da jeg ankom Rødven, hvor mine svigerforeldre har sommersted. Første dag våknet vi til sol og Karl Henrik, Kari (svigermor) og jeg ble sittende på terrassen og nyte varmen fra solen. Lyset som reflekterte på Rødvenfjorden ga en meditativ følelse. Det var så godt å bare være. Der. Kvelden før hadde Karl Henrik spurt om jeg ville være med på tur, han skulle pigge og jeg kunne følge med, vi skulle opp til en gård i bygda og tilbake igjen. Å pigge er å sitte i rullestolen og komme seg frem ved hjelp av staver. Etter morgenstunden og litt frokost er vi klare for tur. Idet jeg tar på meg tightsen får jeg flasback fra skøytetiden. Det å være ute og trene sammen med andre er noe jeg sjelden gjør. Mine løpeturer på Nesodden gjøres alene. Det oppstår en forventning, en forventning jeg ikke helt klarer å tyde.

Oppstigningen til gården starter. Første bakken er bratt. Karl Henrik har spisset sine staver og jeg ser asfalten sprute når stavene får grep. Jeg vet det er mye kraft i denne mannen, men å se det på nært hold er fascinerende. Hjertet pumper fortere og pusten går, jeg tenker at denne bakken er vel bratt for han. Så kommer jeg på hvor mange år han har trent frem til denne dagen, at han er tidligere både OL- og VM medaljør i ispigging. På toppen får han pusten tilbake og vi prater om løst og fast, eiere av gårder og blomstene langs veien. Når bakken går slakt nedover forstår jeg at jeg må løpe for å holde tritt. Ikke helt etter planen i mine øyne, er jeg klar for å løpe? Er kroppen min klar? Ja, det går lekende lett, jeg har ikke vondt, lungene fylles av oksygen og avfallsstoffene pustes ut igjen. Jeg ser for meg at jeg kvitter meg med alt det vonde som har skjedd. Vi puster i hvert vårt tempo og vi tar en rask pause på toppen av en bakke. Karl Henrik sier; » Denne turen har jeg tatt fem ganger før denne sommeren. Første gangen kom jeg frem til veien der oppe, gangen etter rett før skiltet, så passerte jeg skiltet tredje gangen, litt videre fjerde gangen og denne gangen skal jeg nå neste skilt. » Han smiler i skjegget. Det har jeg ingen problemer å tro på responderer jeg. Jeg kjenner takknemligheten bre seg i hele kroppen. Dette er bedre enn noen terapitime. Å ha et annet menneske som ser deg og som vil støtte deg er utrolig godt. Etter turen føler jeg meg veldig bra. Energi, mot og glede. Denne følelsen må jeg huske før neste tur, det er motivasjon i seg selv. Jeg spør om han vil trene igjen om to dager. Det vil han.

Den ettermiddagen sovner jeg raskt. Mye frisk luft, bra trening, gode samtaler, tankene har så vidt vært borti såre følelser. Jeg har forstått hva høsten må bringe. Flere treningsturer ute. Flere samtaler med andre. Prøve å være like inspirerende som svigerfar ovenfor deltagerne mine. Mer tid med venner. Hydra. Lek. Løpe, selv om det gjør vondt i starten. Ha forventninger. Tåle å bli skuffet. Ikke dvele på det som kunne vært, men drømme om det som skal bli. Jeg har ikke mistet håpet. Men jeg lar det heller ikke være totalt oppslukende. God treningshøst!