Jeg er inspirert av mennesker, jenter og gutter jeg kjenner, som går på jobb og bruker sine gode hjerter og sterke stemmer til å gjøre en forskjell. Jeg er inspirert av menn og kvinner som bruker sine posisjoner høyere opp i systemet for å endre lover og regler for det beste for alle. Dette kurset kom til meg for mange uker siden. Da jeg leste at det har vært en eksplosiv økning av «lykkepillen» for jenter mellom 15 og 19 år, brast det i meg. Jeg stod på kjøkkenet og kjente på et enormt sinne, så kom tårene og jeg gråt av fortvilelse. Når jeg bare for en uke siden leser at det er økning av sovepiller for barn ned til 10 år, blir jeg sittende hoderystende og uten ord.

Dette er min historie, og dette er mitt ønske.

Da jeg var mellom 15 og 19 år var jeg heldigvis opptatt av sport og dans. Jeg spiste mat med næringsstoffer og var en ganske normal tenåring. Samtidig opplevde jeg livet. Min onkel som var mine foreldres beste venn døde av kreft. Min far slet med depresjoner. Jeg kan ikke huske at jeg snakket så mye om alt dette. Det var jo så mye annet som skjedde også. Studier, trening, kjæreste. Og sånn er jo livet. Vi takler det alle forskjellig.

Jeg var 19 da jeg flyttet hjemmefra. Jeg var i ekstase. Jeg hadde kommet inn på en heldags danseskole i Oslo. En drøm hadde blitt til virkelighet. Samtidig startet jeg å jobbe på en kafe i helgene. Jeg begynte å røyke. Jeg begynte å drikke espresso kaffe. Ikke så god på mat med næringsstoffer. Fisk og d vitaminer…nei ikke så mye av det heller. Det startet med hjertebank og jeg så ut og forstod at det måtte være stresset på kafeen. Mange mennesker, mange å servere. Jeg fikk svettetokter på bussen. Jeg så meg rundt og så at det var mange mennesker på bussen. Jeg leste meg opp på angst. Og ja. Selvfølgelig. Jeg hadde fått angst.

Det skulle gå ett år til før jeg kontaktet legen. Da hadde jeg flyttet til Bodø, hvor jeg gikk på Ballettpedagogisk linje under Høgskolen i Bodø. Langt hjemmefra. Hjemlengsel. Fremdeles røyk og kaffe. Dårlig økonomi. Fester i helgene. Mange fine stunder i dansesalen. Gikk til legen. Jeg husker hun så på meg og sa nesten oppgitt at da får vi prøve Seroxat (lykkepillen). Uten å spørre om kosthold, trivsel, bakgrunn. For meg ble tilstanden verre med pillene. Dessuten hadde jeg nå «endelig» en diagnose. Angst. Jeg var en jente med angst og depresjoner. Medisinert. Det skulle gå utfor etter dette. Mange fortvilte år. Ikke bare mistrivsel i Bodø, men også svært skuffet over at en drøm jeg hadde hatt så lenge, å danse på heltid, ikke var som jeg hadde tenkt. En knust drøm.

Løsningen skulle komme etter enda to år. Jeg hadde en super fastlege, som jeg kunne snakke med, dessuten snakket jeg med familie og venner. Jeg måtte endre helt livsstil og jeg jobbet med noe annet enn dans. Livet slår til igjen og jeg mister min pappa, som dør av kreft. Kun ett år etter møtte jeg min mann som endret livet totalt for meg, han har støttet meg mye og ikke minst gitt meg selvtillit. Jeg har våget og kastet meg ut i det ukjente som igjen ga meg selvtillit. Og her ligger kjernen. Selvtillit. Hvordan bygge tillit til deg selv så du kan stå i endringer og opplevelser som livet gir?

De siste ti årene har meditasjon og visualisering vært et fantastisk kjennskap for meg. Jeg blir kjent med meg selv hver dag, hva går jeg egentlig å tenker på dagen lang? Hvordan kunne mine tanker bli min verste fiende, tenker jeg nå når jeg ser meg tilbake? Jeg kan peke ut spesielt tre ting som ble «feil» i mitt liv. For det første hadde jeg et elendig kosthold, jeg vet nå at røyk og kaffe er svært stimulerende for nervesystemet og at man får hjertebank og kaldsvetter av dette. For det andre var det et nederlag å se at dansen ikke var min vei likevel. For det tredje klarte jeg ikke å snu tankegangen, å endre vei når jeg danset i Bodø. Jeg klarte ikke å se hva annet jeg kunne gjøre. Nå har jeg levd i over førti år. Mine tanker fører meg til nye fantastiske steder. Meditasjon roer hele nervesystemet, dessuten ser jeg ikke ut lenger for å se grunnen til at jeg føler misnøye, sikkerhet eller redsel. Jeg ser innover. Hvorfor har jeg det slik og hvordan kan jeg løse det? Og det viktigste. Jeg godtar en dårlig dag, en dårlig uke. Det siste året har jeg gjort så mye spennende og gøy som jeg aldri kunne tro jeg skulle gjøre for bare fire år siden. Men det aller deiligste er at jeg føler meg trygg, sterk og modig. Selvsagt har jeg dårlige dager. Siste uke med Trump seier var en gedigen nedtur. Så ble jeg også så eitrandes provosert og tenker at jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste, hjelpe, være noen som gjør verden til et bedre sted å være. Jeg starter alltid med meg selv, er jeg i balanse? Så vil dette helt naturlig påvirke min familie, mine deltagere, osv. osv. Mitt liv er mitt ansvar.